Det kom en flodbølge av reaksjoner da den amerikanske presidenten, Barack Obama, ble utropt til Nobels fredsprisvinner for 2009. Mange vesteuropeiske ledere reagerte positivt. Den franske presidenten, Nikolas Sarkozy, slo fast at prisen viste at «USA igjen har inntatt sin plass i hjertene til verdens folk». Den tyske kansleren, Angela Merkel, fremholdt at prisen ga impulser til å gjøre mer for verdensfreden (New York Times, 9. oktober 2009).
Lederen av Nobelkomitéen, Thorbjørn Jagland, er tidligere norsk statsminister og er politiker fra Arbeiderpartiet. Han prøvde å forklare at «om tre år ville det kanskje vært for sent å gi gjensvar» til Obamas oppfordring om forandring. Nobelkomitéen videre utdypet at Obamas innsats var høyt prisverdig, dette at han har roet ned konflikten som Vesten har med de muslimske nasjonene, samt kjernefysisk nedrustning.
Det finnes en mindre kjent grunn for at Den norske Nobelkomitéen og Vest-Europa omfavner president Obama, nemlig hans diplomatiske dialog med Iran. Mange europeiske ledere har kapitalinteresser i Irans olje- og gassindustri og vil derfor holde frem med å tekkes president Ahmedinejad.
Den ledende engelskspråklige avisen i Iran, Tehran Times, rapporterte 29. august 2009, vedrørende Irans største olje- og gasskontrakter som landet har inngått med sine europeiske partnere. Artikkelen konstaterte at «Iran har i de siste årene vært i forhandlinger med over 30 selskap fra 9 europeiske nasjoner for å iverksette energiprosjekter, tross tiltagende globaløkonomiske sanksjoner og politisk press».
Norges olje- og gasselskaper peker seg ut og er tungt involvert i energiproduksjonen til Iran. Norges største oljeselskap, Statoil, er i ferd med å utvikle et prosjekt kjent som South Pars, som skal utvinne Irans største enkeltstående gassforekomst. I en Reuters-rapport (2. april 2009) påpekte Statoil, at hvis det ikke kom noen «merkbar og sammenhengende forbedring i relasjonene som Teheran har med Vesten», ville ikke selskapet ekspandere med sine aktiviteter.
Obama bruker et engasjerende diplomati ovenfor Iran. Dette har gitt europeiske energiselskaper nytt håp etter år med iransk isolasjon under Bush-administrasjonen. Ifølge Reuters-artikkelen er «store europeiske energiforetak oppsatt på å utvinne verdens nest største gassforekomster, men har vært tilbakeholdne med å investere store summer under press fra sine egne regjeringer og Washington». I Reuters-rapporten poengterte Statoils visepresident, Petter Melbye, at de første månedene i Obamas presidentperiode har vist «at det kan være tegn på at ting holder på å endre seg…».
Tehran Times rapporterte at i tillegg til de økonomiske bånd Norge har med Iran, undertegnet det sveitsiske energikonsernet EGL i 2008 en 13 milliarderdollar avtale for kjøp av gass fra Iran i 25 år fremover. I de senere årene har fransk-baserte energiselskaper, inklusive Technip Conflext, bygget petrokjemiske anlegg i Den persiske gulf verdt hundrer av millioner av dollar. Spania har forhandlet med National Iran Gas Company om å bygge raffinerier. Østerrike, Italia, Tyrkia, Russland og Kina er også alle involvert med iranske energiprosjekter.
Det er da innlysende hvorfor Vest-Europa foretrekker dialog fremfor militær konfrontasjon med Iran og hvorfor europeiske ledere gir sin støtte til Obamas politikk. En steil holdning mot Irans kjernefysiske våpen som medfører internasjonale militære handlinger, ville sette europeiske milliardinvesteringer i iransk energiproduksjon på spill.
Om president Obama får ytterligere styrket dette lukrative forholdet har Europa som kontinent mest å tjene på dette. I denne forbindelse har Den norske Nobelkomitéen understreket at Nobels fredspris vil være én av måtene til å oppmuntre den amerikanske presidenten frem.
Herr Jagland gjør så visst alt som står i hans makt for å behage president Ahmedinejad. Som styreformann for Oslosenteret for fred og menneskerettigheter har Jagland nektet å anerkjenne menneskerettighetene til den unge iraneren drept av det iranske regimet på Irans gater (Manda Zand Ervin, National Review artikkel, 15. oktober 2009). Andre brudd på menneskerettigheter begått i Iran har hatt liten effekt på de vesteuropeiske landene og deres handlekraft. Men de samme landene har ikke noe problem i å fordømme og ta avstand fra Israel med hensyn til påståtte krigsforbrytelser.
Det iranske diktatorstyret skyr ingen midler når det skal ta makten og fremme sitt radikale agenda. Midlene er alt fra å forfølge sin ikke-muslimske minoritet kjent som Bahai til å sikre sine nasjonale valg ved maktmisbruk. I septemberutgaven av bulletinen til Jerusalem Center for Public Affairs står følgende: «Iran er en veritabel revolusjonær maktfaktor med ambisjoner som brer seg til de oljeproduserende statene». Irans støtte til radikale islamistiske terroristgrupper gjelder ganske visst over hele Midtøsten, den går til terroristorganisasjoner med tilhold i Libanon, Saudi Arabia, Egypt, Sudan og Gasa. Ved å være den viktigste våpenleverandør til Hamas støtter Iran økonomisk og militært den brutale rakettbaserte krigføringen mot sivilbefolkningen sør i Israel.
Iran er i ferd med å få overtaket til å bli det kjernefysiske kraftsentrum i Midtøsten. Dette skjer mens Vest-Europa fortsetter med økonomiske investeringer i iransk energiproduksjon, hvilket gir president Ahmedinejad en plattform i FN for å spy ut sitt hat mot Israel og Vesten. Det er på tide at Norge og Europa setter oljen til side og gir et kontant svar til president Ahmedinejads handlinger fremfor Obamas oppfordring om forandring. Når alt kommer til alt vil Irans potensielle stilling som atommakt kunne med stor sannsynlighet føre til kaos og labile forhold i stedet for fred, i denne delen av verden.
Anav Silverman er den internasjonale korrespondenten i Sderot Media Center: www.SderotMedia.org.il , en sosial mediaorganisasjon dedikert til å la stemmen til innbyggerne i Sderot bli hørt i det globale samfunnet.
Translated by: Mike Adams
