Jeg reiste den 6. juli til Genève for å møte opp som vitne i den FN-ledede «fact finding mission» om Gasa-konflikten. Følgende var en del av delegasjonen: borgermesteren i Ashkelon, Benny Vaknin, avdelingsleder for strategisk planlegging i Ashkelon, Dr. Alan Marcus, og Dr. Mirelda Sidrer som ble såret i et rakettangrep ved et helsesenter i Ashkelon tilknyttet et kjøpesenter.
Den israelske delegasjonen hadde også med Noam Shalit. Han talte med glød på vegne av sin sønn, Gilad, som var bortført av palestinske terrorister for tre år siden og holdt fanget av Hamas.
Fra sentralt hold nektet den israelske regjeringen å samarbeide med FN. Dette fordi FN allerede hadde konkludert med i sin undersøkelse at Israel hadde begått krigsforbrytelser under krigen i desember og januar.
Samtidig hadde lederen for FNs «fact finding mission», den sørafrikanske dommeren Richard Goldstone, imidlertid fortalt israelske medier at han ville sette pris på å høre begge sider av konflikten. «Målet til de offentlige høringene var å la lidelsens menneskelige ansikt bli sett og la ofrenes stemmer bli hørt».
FN ba den ikke-statlige organisasjonen, Sderot Media Center, å hjelpe de forberede Genève-høringen. Dette skulle inkludere materiell, filmsekvenser og informasjon om bombardementet fra Gasa og hvilken effekt det hadde på befolkningen, sivile israelere, i Negev under Gasa-krigen. FN hadde som målsetting å innhente et uoffisielt israelsk perspektiv på saken.
Før høringen i FN ble den israelske delegasjonen brifet av lederen for den ikke-statlige organisasjonen «UN Watch» (overvåker FNs debatter og handlinger), Hillel Neuer. Han sørget for bakgrunnsstoff vedrørende FN sin «mission» og agendaen til hver av domstolens dommere.
Som delegasjonens eneste innbygger fra Sderot og den vestlige delen av Negev var det ikke lett å sove de dagene før viteforklaringen skulle finne sted. Det var avsatt kun 30 minutter å formidle hvordan terroren som regnet ned over hodene til den sivile befolkningen i Sderot hadde hatt ødeleggende følger.
Sderot Media Center, som er spesialister i å formidle til beslutningstagere verden over de menneskelige historiene og livene utsatt for konstant raketterror i Sderot, ble gitt av FN en anledning til å nå endelig inn til FN.
Mens delegasjonen gjorde seg klar til å avlegge vitnesbyrd i «løvens hule» var det liten trøst i å vite at blant FN-dommerne var professor Christine Chinkin fra London. I en artikkel trykket 11. januar i Sunday Times støttet dommer Chinkin påstanden om at «Israels bombardement av Gasa ikke var selvforsvar; det er en krigsforbrytelse».
Israelske reportere i Genève stilte tøffe spørsmål:
Hvorfor komme med vitneutsagn til en slik «nøytral» dommer som hevder at Israel ikke har rett til å forsvare sine innbyggere og som utfører aggressive handlinger «i strid med internasjonal lov og menneskerettighetslovgivning?»
Hvorfor komme med vitneutsagn når den israelske regjeringen har boikottet høringen der FN har formulert sine anklager mot Israel allerede før undersøkelsene har funnet sted?
Delegasjonen fra Israel, som var invitert av FN, har likevel skapt presedens.
Hillel Neuer fra «Human Rights Watch» noterte at aldri før i sine 16 år i Genève hadde FN invitert eller endog sponset en delegasjon fra Israel som skulle vitne for en FN-domstol. Ikke før nå.
Denne gangen sørget FN for en mulighet for at helt vanlige mennesker fra Israel skulle få sin stemme hørt verden over. Det var en ære som innbygger fra Sderot å delta i et slikt arrangement.
Men den lange veien til fred og rettferdighet for innbyggerne i Sderot og Negev ender ikke foran et dommerpanel eller i en offisiell rapport.
Innbyggere i Israel som er vitner til terroren mot det jødiske folk er forpliktet på å tale ut og formidle sine erfaringer om hvordan det er å leve under et vedvarende og sammenhengende rakettangrep. Dette er vitterlig definert som en terrorhandling og kriminalitet mot menneskeheten.
Jeg viste to korte videosekvenser til panelet av FN-dommere. Filmsnuttene skildret de 15 sekundene da rakettalarmen lyder og innbyggerne med sine barn i Sderot må løpe for livet fordi Gasa-raketter er på vei mot dem. Jeg avsluttet min presentasjon med de følgende tanker og spørsmål:
«Jeg har ikke nok fingrer å telle på de gangene raketter har eksplodert bare noen meter fra en barnehage. Ville noen annen vestlige demokrati i verden tolerere selv én eneste rakett som ble avfyrt mot deres eget territorium? Hvordan har det seg at vi må vente på et direkte treff av en rakett på en barnhage eller i et klasserom fylt med barn før det internasjonale samfunnet gir sin støtte til Israel? Hvorfor vente med å beskytte og gjøre det som er rett for vårt eget folk?»
Presidenten i USA, Barack Obama, sa det godt da han besøkte et ødelagt hus i Sderot under sin presidentkampanje i 2008: «Om noen holder på å sende raketter mot huset mitt hvor mine to døtre sover om natten ville jeg gjøre alt i min makt å sette en stopper for det og forventer at Israel vil gjøre det samme».
Det var ikke noe spørsmål eller noen reaksjoner fra FN-dommerne. Vi må alle vente sammen med samtlige innbyggere i den sørlige delen av Israel for å lese nøye gjennom dommen fra Genève vedrørende krigen; FN utgir den i september.
